Long live the crazy king

Fikk idag overvære dåpen til hærmennene. En små-høytidelige seremoni som blir holdt ved Olskjelda i Sul i Verdal. Var en første-gang for meg, så jeg visste egentlig ikke hva jeg skulle forvente. Alt jeg visste var at bekjente som hadde vært med på det før hadde vært godt beruset når det ble gjort.

Nå skal ikke jeg påstå at hele gjengen var fulle, men jeg spekulerer i om kanskje «kongen» hadde fått seg en dram eller to først 😛 Det var nemlig en usaklig og tullete Sven Nordin som stod for døpingen, noe som gav vannet nye veier å gå. Det sier seg selv at når man har muligheten tilå gi 30 stykker buksevann etter hverandre, da kommer man til å gripe anledningen en og annen gang:

Hærmannsdåp

Jeg mener, hvem ville ikke benyttet en slik anledning? 😛 Alle skulle døpes, så ingen kunne løpe sin veg når de så hva som ventet dem heller. Alt ble verdt kjøreturen når jeg i ettertid så gjennom bildene og fant dette uttrykket fra herr Nordin:

Sven Nordin

Happy-face! 😀 Noen små-tendenser til å ligne en gal? 😛 I think yes. En etter en måtte de arme hærmenn og kvinner knele foran denne galen mannen, og bli døpt i det de påstår er hellig vann. Morsom er han i allefall. Visdomsord etter visdomsord kom på rekke og rad, og man skulle kanskje tro at folk lo for å være hyggelige, men nei. Dritartig var det! Når en seriøs person står og skal døpe et menneske som heter Ruth. Da sa kongen «Jeg døper deg Ruth, nå er det slutt» og klaska en liter vann i hodet på henne. Underholdning! 🙂


Petìt of the week

Igjen fikk jeg skrive en petìt for lørdagens papirutgave, denne gangen med et mer usaklig innslag 😛

Molta som forsvant

Jeg har ofte lurt på det der med molter, og jeg regner med at det ikke er bare jeg som savner dem. Det ny-tinede syltetøyet på nybakt brød har noen søte minner av barndom over seg. Men hvor har molta blitt av? Her en dag ringte det en hyggelig mann til meg, som rett og slett lurte på om jeg visste om det var noe molte på fjellet. Jeg kjente meg en gang en liten skuffelse innvendig, for molta, den har jeg ikke sett noe særlig til på mange år. Nå er det ikke jeg som plukker den, men min kjære morfar. Den fjellvante mannen som hvert år plukker bøtter og spann med alle slags bær, inkludert molter når han finner dem. Jeg måtte da bare skuffe denne ringende mannen med at min morfar sier at det er dårlig med moltekart litt over alt.

Mange vil si at det er klimaendringer som tar de søte moltene fra våre sultne sukker-munner. Jeg tror de tar feil. Den mest logiske forklaringen jeg kan finne er nemlig aliens. Aliens, sier jeg! Romvesner fra det store univers som tilfeldigvis oppdaget vår fjellskatt, og på magisk vis teleporterer dem vekk fra jordas overflate hvert år. Det er selvsagt noen de overser, som gir et fåtall molter hvert år.

Hva man kan gjøre med denne saken, er derimot usikkert. Det er som med satan; romveseners beste triks er å overbevise alle om at de ikke finnes. Det er derfor med stor forsiktighet at vi må skjerme om vår molte. Gjem dem om mulig, og for all del; ikke gi den til dem gratis! Det er en grunn til at moltespann som blir stående utendørs på magisk vis forsvinner, for det gjør de, enten dere tror det eller ei. Og kjære morfar, gi ikke opp! Bestefedre som går i fjellet er antagelig vårt største våpen mot disse tyvene. Fred ut.


Strawberry fields forever

Jordbærsesongen er inne for fullt, og jeg begynner sakte men sikkert å innse hvor sjeldent jeg faktisk tar bilder untenom jobben. Det skal gjøres noe med! Starting today, når jeg dro min jordbærglade søster ut på verandaen for å knipse noen macrobilder.

strawberry

Har mer eller mindre en liten idé om at jeg skal ta fler av macrobildene. Muligens lage en liten sommer-serie av det til slutt.. Har ellers hatt en passe strålende dag! Fikk muligheten til å intervjue Sven Nordin, som den nye kongen på Spelet om Heilag Olav idag 🙂 Har egentlig aldri fått muligheten til å intervjue noen «store navn» hittil, så det var skikkelig spennende! Makan til trivelig kar. Vil egentlig ikke påstå at jeg har kjendis-feber, men det var stort.


New tattoo?

evu_omahyra_boyd_28Da har tiden kommet. Den faste fasen som kommer ca en gang i året. Den tiden da trangen for å tattoovere seg blir størst. Jeg har gitt etter for trangen to ganger tidligere i løpet av fire år. Sist i fjor sommer, så jeg syns det er okei å gå for min første «store» ink denne gangen 🙂 Har ikke tenkt så mye enda, men blir mer og mer gira på tanken om «Vi Veri Veniversum Vivus Vici» langs yttersiden av låret, som et slags personlig motto. Det er latinsk for «By the power of truth, I, while living, have conquered the universe». Yeeez, ideen er fra V for vendetta, og derifra Faust, men jeg liker det uansett. Alternativ nummer to er noe mer usaklig. Jeg så dette bildet <– for en stund siden, og tattooveringen ser så forbanna bra ut, at jeg ble nokså forelsket.. Hva blir best? latinsk motto eller sikkerhetsnål?


The end of an aera

Jeg fikk den ære å skrive noen visdomsord til lørdagsutgaven av Verdalingen denne uka 🙂 Dette er hvordan resultatet ble, og kommer til å se ut i papirutgaven:

En epoke er over

Nei, nå snakker jeg ikke om Michael Jacksons død. Personlig så syns jeg at vi alle burde gå videre med livene våre, på tross av at han er borte. Nei, jeg snakker om vennligheten. Mange husker den kanskje i form av noen hyggelige ord fra kassadamen eller til og med et smil fra forbipasserende. Det er med den dypeste sorg at jeg vil meddele at den vennligheten som en gang fantes, er forbi. Vi merker det over alt. Kassadamene sier ikke «ha en fin dag» lenger, og fotgjengerne smiler ikke når man stopper for dem. Hva har skjedd med oss?

Mange vil nok påstå at jeg tar feil, og si at «men, jeg er jo vennlig, for pokker!». Dessverre er det nok bare et fåtall som har klart å tviholde på den gode gamle vennligheten. Her om dagen stod jeg og ventet på at en billist skulle stoppe for meg, slik at jeg kunne krysse vegen. På tross av det truende beløpet på 500 kroner som kan pålegges bilister som ikke stopper, så kjørte folk flest rett forbi. Dette er egentlig et fascinerende fenomen. Når sluttet vi å ha tid til å stoppe opp i 10 sekunder? Vi fortjener alle en pause fra alt som stjeler humøret vårt. En pause fra det som hele dagen henger over skuldrene våre, og presser oss dypere ned i kontorstolene. Vi er alle grinete for at vi må sitte inne i sola, men når arbeidsdagen endelig er over, så er sola fremdeles oppe. Faktisk.

Dette er derfor min appell til dere lesere; spre det glade budskap! Det er ingenting i veien med å fortelle noen du møter på gata at de ser flotte ut, og gi bilistene som stopper for deg et smil. Fortsett å smil, og fortsett å være hyggelige mot hverandre, for et smil kan holde humøret oppe gjennom hele dagen, og et fint ord er noe vi får så alt for lite av alle sammen.


Headlights on dark roads

Foto tatt ved den fjernede overgangen.Fikk i dag begynt på min første alvårlige sak. Nokså spennende om jeg skal si det selv! Fikk et tips av frisøren min i går (yes, det er faktisk slik at man tjener noe på å dra til frisøren også!), angående noen fotgjengeroverganger som var fjernet like ved en barnehage, noe som gjør at bilene kjører i full fart (60 km/t) der hvor foreldre og barn fremdeles krysser vegen. Verken kommunen eller vegvesnet ville love noe om når den nye overgangen skulle være ferdig, men trodde det ville skje i løpet av året. Mens jeg og Daria (frisøren min) stod like ved veien, kjørte det minst 15 biler forbi i full fart. Inkludert en lastebil som lett kunne kjørt en barnehagegjeng flate. Når den verste trafikken gav seg, stoppet det endelig en bil. På feil side av veien.

Noen ganger skammer jeg meg over å være menneske. Hva skjedde med å stoppe for fotgjengere, selv om det ikke er noen oppmerking eller skilt som tilsier at det er din plikt? Hva skjedde med å gi fremmede mennesker fine ord når du møter dem tilfeldig på gata? Vennlighet er en epoke som åpenbart er over.