Frustrated sais what?

What?

Var på beste konserten i går, på Steinkjerfestivalen. Så Kaizers Orchestra live for første gang, noe som var en nokså orgasmisk opplevelse, med tanke på at jeg er evig forelska i Janove Ottesen. Så på forhånd søkte jeg på pressepass gjennom jobben, for jeg skulle lage en sak om festivalen, og jeg ville selvsakt ta noen bilder av Kaizers.. Når jeg da endelig etter lange tider med å lete etter en parkeringsplann kom til akkredditeringskontoret var det for lengst stengt. Etter en del godsnakk med billettluka fikk jeg heldigvis inn, og fikk nyte musikken. Når jeg da spurte vakta fint om jeg kunne få klatre over sperringene, siden det alltid er de høyeste som står fremst, så fikk jeg et blankt nei. Løsningen ble da å mer eller mindre legge seg mellom hodene på folk for å få gode bilder. Etter tre sanger ble det jo SÅKLART kameraforbud for speilreflekskameraer, noe som ikke gjorde meg noe mindre irritert. Menmen.. Jeg fikk knipsa med med 165 bilder, og ble nokså fornøyd med 13 av dem. Det er ganske ålreit! Tror fremdeles at hele opplevelsen ville vært SÅ mye finere om det ikke hadde vært for den 14 timer lange arbeidsdagen min, den dundrende hodepina mi og mangelen på promile i blodet mitt. Men det var fint! Blir ikke siste gang, og jeg skal definitivt gå til innkjøp av et par plater 🙂 Fremdeles snurt på kompisen min som selvsagt var riggecrew på festivalen, og fikk sneket til seg en signert LP plate -.-


New idol

Ved litt kjedekikking på deviantArt i går, kom jeg over en fantastisk fotograf av en Engelskmann. Perry  Gallagher, som han heter, var så snill og gav meg lov til å vise fram noen av bildene hans her, slik at dere også får sett dem:) I tillegg til denne serien, har han utrolig mange vakre motiver, som noe jeg vil kalle spesialist på akt- foto. Dette var et av hans få forsøk på å fortelle en historie gjennom bilder. Enjoy!


First award ever!

Neida, ikke noe stort. Men det var uansett det målet jeg satte meg for vg3 på Levanger vgs. I går, for meg som enda ikke har sovna, altså fredag, ble den fjerde Levmed festivalen holdt. Levmed = Levanger media. Så i fjor satte jeg meg som mål å bli «kåret» til årets fotograf, siden alt jeg leverte av bilder var dritt i fjor, regnet jeg med å klare noe bedre i år. Worked out!  🙂 Men prisen ble delt i år, mellom årets beste kvinnelige fotograf, og årets beste mannlige.

Syns nesten det er skuffende at jeg fikk så liten konkurranse. Typen som gikk av med årets mannlige var riktignok vel fortjent, og han ville nok slått meg om det var bare en pris, men jeg regner med at jeg fikk den for en grunn. For alt jeg vet, så er jeg den eneste som har tatt, og levert akt- bilder (altså nakenbilder).. Det bør jo telle for noe, ikke sant?

Jeg ble uansett litt rørt egentlig 🙂 Det er fint å få et lite bevis på at det du gjør er bra nok. Skulle skrive en liten sak om det i dag, men jeg kunne egentlig ikke skrive at «jeg fikk prisen for beste kvinnelige fotograf» heller. Såå jeg skrev om de andre verdalingene som fikk priser. Bra for dem! I lydopptaket til når jeg gikk for å motta prisen fortalte Vegard Woll (en av lærerne mine) at jeg hadde utmerket meg innen både portrett- og akt- foto, og det ble spennende å se hva jeg skulle finne på til neste år. Jeg stod der og ventet tålmodig på ordet, og tenkte «jeg skal til trondheim!». Gjorde et lite gledeshopp innvendig, for jeg kan virkelig ikke glede meg mer.

Fikk oppklart hvordan det ligger an med jobb i sommer også:) blir braa med lønn serru! Noe som helt sikkert kommer godt med, ettersom jeg avhenger av helgelønna mi til høsten, hvis jeg fremdeles får jobbe der.


Diabetes

Jeg har flere ganger blitt spurt om hvordan det er å ha diabetes. Dette er mitt første seriøse forslag på å forklare det.

Jeg vil bare tro at det er individuelt hvordan hver diabetiker opplever sykdommen sin. For meg har det vært en salig blanding av lyse og mørke episoder og stunder. Jeg fikk diabetes type 1 som 7-åring. Det eneste jeg husker fra tilværelsen før den tid, var mangelen på bekymringer. Jeg spiste middag, drakk juice, spiste godteri i helgene og var som viltre barn flest. Tiden før jeg ble diagnosert var litt annerledes. Ett av symptomene for sykdommen er at man blir tørst. Dette løste jeg ved å drikke minst en liter juice hver dag. Juice inneholder så mye fruktsukker at det gjorde saken bare verre. Hver kveld ble jeg liggende med magesmerter, noe som etter hevrt førte til et legebesøk, og en diagnose.

Jeg var heldig. Sykdommen ble oppdaget tidlig, og bukspyttkjertelen min fungerte fremdeles delvis når jeg begynte med medisinene som heter insulin. Den første tiden husker jeg at jeg syns det var spennende. Jeg bodde på sykehuset i noen uker, og hadde det passe ålreit der.

Jeg fikk egentlig ingen psykiske nedturer før etter 6-7 år. Det var på den tiden jeg begynte å tenke over hvilke konsekvenser dette fikk for resten av livet mitt. Jeg ble hele tiden påminnet at visse ting kunne jeg ikke gjøre og gjennomføre, fordi jeg hadde diabetes. Jeg var klar over den brodden som mamma alltid hadde i bakhodet når jeg ikke var hjemme. Frykten for at jeg skulle få en sterk føling (lavt blodsukker), og ingen kunne hjelpe meg. Når jeg var 14 begynte slike anfall å bli en vane hver helg. Jeg stod opp på lørdag, bannet og skrek, før jeg kollappset i kramper på gulvet. Når jeg kom til bevissthet husket jeg ingenting, og skjønte ikke hvorfor jeg hadde pyntegelé i hele ansiktet. Slike anfall gjorde meg uvel resten av dagen. Etter at jeg sluttet med insulinpume og gikk tilbake til sprøyter gav disse anfallene seg.

Jeg kommer alltid til å hate denne sykdommen intenst. Det er nå jeg kommer til den delen hvor jeg forklarer hvordan det faktisk er. Tenk deg at du har gått i ørkenen. i fire timer har du gått i stekende sol, og 30 grader celsius. Alt du ønsker er en flaske vann. Du får vannet ditt, og du drikker en halv liter på noen sekunder. Flaska er tom, men du er fremdeles like tørst. Flaske på flaske slukes, men det slukker ikke tørsten din. Aldri. Etter hvert blir du trøtt. utmattet av tørst, og så trøtt at uansett hvor mye du kjemper imot, så sovner du. Slik føles det å ha høyt blodsukker, som ofte er det største problemet, som kan få organene til å svikte.

Tenk deg nå at du har løpt gjennom den samme ørkenen. Det er ikke like varmt, ikke like sterk sol, men du har løpt fra en løve som vil spise deg, bit for bit. Du er så sliten at du aller helst vil legge deg ned å la den spise deg, men istedet bare forstetter du å løpe. Etter hvert blir du nummen i både beina, armene og det begynner å prikke i leppene. Tilbake til dagens samfunn, så føler du akkurat det samme. Hvis noen rører deg, vil du skrike, og hvis noen snakker til deg, vil du gråte. Løva kan komme og spise deg nå, for du er så sliten at du ikke orker noe som helst. Slik føles det å ha lavt blodsukker.

Jeg har opplevd å bli mobbet, som alle andre. Jeg vil likevel ikke tro at alle har blitt mobbet på grunn av sin kroniske sykdom. Jeg har nok negative erfaringer med diabetes, og alt for få positive.